• 

• 

• 

• 

• 

ODDMUND KRISTIANSEN
– EN VILJESTERK PERSONLIGHET

I forbindelse med min hovedfagsoppgave i kunsthistorie om glassmaleriene til Oddmund Kristiansen i Nidarosdomen ble jeg kjent med en særegen, frodig og viljesterk personlighet som ikke var villig til å inngå kompromisser. Hele Oddmund Kristiansens liv var preget av at han ville være kunstner og han ville gjøre det på sin egen måte. Etter manges mening er han en kunstner som har fått lite offentlig anerkjennelse i forhold til sin store innsats, og da spesielt som en av våre fremste glassmalere etter krigen.

Oddmund Kristiansen ble født i Balsfjord i Troms 2.juni 1920 og døde 28.november i 1997. Han utdannet seg som bygningsingeniør ved Oslo tekniske skole i 1940 og tok tilleggsutdannelse ved NTH. Som billedkunstner var Kristiansen selvlært, det vil si at han aldri tok noen offentlig kunstutdannelse. Kristiansen fortalte at han tidlig visste at det var kunstner han skulle bli. Fra 1947 og fram til sin død livnærte han seg av sitt arbeid som kunstner, noe som ikke alltid var like økonomisk innbringende.

Allerede i 1944 debuterte han med maleri og grafikk i Trondhjems Kunstforening. Da var han bare 24 år gammel. Høsten i 1946 stilte han igjen ut i Trondhjems Kunstforening og fikk lysende kritikker i avisene. Han ble omtalt som en lovende kunstner, og spesielt ble hans farvebruk fremhevet. Dette var hans første separatutstilling og han stilte ut 37 bilder. Samme høst debuterte han også på høstutstillingen i Oslo.

I Trondheim ble det opprettet en kunstskole på nyåret 1946. Oddvar Alstad arbeidet ved skolen som lærer og gjorde seg samtidig bemerket som kunstner. Alstad var en sosialt engasjert og særegen kunstner med et sterkt personlig uttrykk, påvirket av “uttrykks kunstnere” og individualister som Arne Ekeland og Kai Fjeld. Alstad og Kristiansen var nære venner og dette vennskapet betydde mye for Kristiansens kunstneriske utvikling i etterkrigsårene.

ODDMUND KRISTIANSEN OG GRUPPE 5
Gruppe 5 ble dannet høsten 1960 av kunstnere som alle var lærere på NTH. Ramon lsern og Halvdan Ljøsne var pådriverne for gruppedannelsen og hadde et underliggende ønske om å samle kreftene i Trondheims kunstliv som arbeidet innenfor et modernistisk uttrykk. Roar Wold, Håkon Bleken og Lars Tiller var også medlemmer.

Roar Wold som selv var elev ved kunstskolen I 946-47 har fortalt meg at de unge malerne så opp til Alstad og Kristiansen på denne tiden. Begge var opptatt av det abstrakte maleriet og eksperimenterte med abstraksjon i sine bilder. Wold fortalte at både Alstad og Kristansen forsvarte de unge og radikale kunstnerne, og de skrev kunstkritikker for lokalavisene i Trondheim. De gikk i bresjen for de som ville noe nytt. I en katalog fra en utstilling med Roar Wolds bilder skrevet av Øvind Storm Bjerke nevnes Kristiansen som den mest betydningsfulle lokale kunstneren som hadde arbeidet med nonfigurasjon før Gruppe 5. Gruppe 5 sørget for at det nonfigurative bildet fikk skikkelig fotfeste i det trønderske miljøet. Da Kristiansen i I 962 skulle ha en separatutstilling i Bergens Kunstforening inviterte han Gruppe 5 til å stille ut sammen med seg. Dette var en betydningsfull utstilling for begge parter, men noe mer samarbeid ble det imidlertid ikke.

KUNSTHÅNDVERKEREN
Kristiansen hadde en stor bredde i sin produksjon, og utmerket seg som en meget dyktig kunsthåndverker. I 1960 stilte han for første gang ut i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum sammen med den unge sølvsmeden Steinar Flatheim. Her stilte han ut bokbind, glassmaleri, lærarbeider, tekstil, maleri og gouach. Samme år deltok han også med bokbind på Triennalen i Milano og kom hjem med en gullmedalje.

I 1962 var det en stor mønstring av hans arbeider i Oslo Kunstindustrimuseum, hvor han viste stor bredde i forskjellige uttrykksformer. På begge disse utstillingene hadde han imidlertid med maleri og gouach, og man skulle kanskje tro at det virket malplassert i et kunstindustrimuseum. Konservator Alf Bøe skriver i Arbeideravisa 13.05.60 i forbindelse med utstillingen i kunstindustrimuseet i Trondheim:”Liksom hele det moderne syn på form og formuttrykk i brukskunst og arkitektur bygger direkte på den mest radikale billedkunsten, så er Oddmund Kristiansens malerier en direkte forutsetning for hans bokkunst og for komposisjonene i glassmaleri:’ Alf Bøe trekker også frem hans oljemalerier fra Bliksvær, en øy utenfor Bodø hvor kunstneren hentet inspirasjon til en rekke nonfigurative bilder.

NATURSKILDREREN
Når vi ser på skissene av bildene fra Bliksvær, er det naturskildringer i abstrahert form. Maleriene blir nonfigurative og formidler en spesiell opplevelse av lyset. Det er som om man sitter inne i berget og opplever lyset som kommer inn gjennom sprekker og revner i fjellet. Han arbeidet med det bakenforliggende lyset på en slik måte at det får en til å assosiere med lysvirkningen i glassmaleriet. Kristiansen snakket også i intervjuer om forskjellen på det reflekterende lys i maleriet og det direkte lyset i glassmaleriet (den gjennomlyste farge).

I Blikksværbildene er det som om han inspirert av glassmaleriet prøver å fange lyset på en ny måte. Disse bildene er også utført etter at han hadde begynt å arbeide med glassmaleri i 1953-54. Bildene er strengt form-messig oppbygd, den forskjellige overflateteksturen får flatene til å tre fram eller trekke seg tilbake og er med på å skape dybde og bevegelse i bildet.

DEN ABSTRAKTE KUNSTNEREN
På utstillingen i Bergens Kunstforening sammen med Gruppe 5 dominerte Bliksværbildene. Da Museet for Samtidskunst kjøpte inn to malerier av kunstneren etter Fokus 50 utstillingen i 1998, var også et av dem med motiv fra Bliksvær.

Perioden 1945-1965 er viktig i norsk kunsthistorie. På Høvikodden var det i 1991 en utstilling som het “Paris – Oslo”. Denne utstillingen skulle vise forbindelsen til fransk kunst. Ifølge Per Hovdenakk’s introduksjon i katalogen, kom det meste av det nye som slo ned i norsk kunst fra Paris. Kristiansen stilte her ut bildet Bliksvær; Konstellasjon Ill, sammen med over 50 andre norske og utenlandske kunstnere som Manessier, Bazaine, Esteve etc. Disse kaller Ole Henrik Moe i katalogen 2. generasjon abstrakte kunstnere og anser dem for å være en ny fase av Pariserskolen.

DEN KONTEMPLATIVE HOLDNING
Hos Wang kunsthandel i Oslo 1966 stilte Kristiansen ut malerier og utstillingen kaller han “Meditasjoner”.Tidligere hadde han malt nonfigurative bilder av mer tradisjonell karakter. Her viste han en helt ny form, et slags metafysisk maleri inspirert av Østens religiøse filosofi. Holdningen i bildene er kontemplativ og hvert bilde følges av visdomsord og lyrikk av Østens diktere. Bildene er uten titler og laget i en spesiell laseringsteknikk i olje. Disse bildene får meg til å tenke på noen av Kandinskys og Klees arbeider. Her viser kunstneren en ny side som filosof og mystiker. Kristiansen er også representert i Who is Who in international art med et av bildene fra denne utstillingen.

GLASSMALEREN
Da Kristiansen i 1953 fikk i oppdrag å restaurere Kiellands glassmalerier (Nidarosdomen), ble det starten på hans glødende interesse for denne kunstarten. Dette førte til at han senere selv fikk utføre glassmalerier i Mikaelskapellet (1954), Mariakapellet (I 979), Olavskapellet (1980) og i Vestfronttårnet (ca. I 985). Selv sier han dette om arbeidet:”Senere ble jeg spurt om å utsmykke 4 av kapellene i gotisk stil, men nektet å lage stilkopier. jeg ville stå fritt i mitt arbeid og dekorere i tråd med vår tid. Resultatet ble en nonfigurativ utsmykking i gotisk ånd.” Kristiansen studerte og beundret middelalderens glassmaleri, men tok klart avstand fra å kopiere middelalderens stil, han ville bruke sitt eget moderne formspråk. Mikaelskapellet som var det første han gjorde i Nidarosdomen var i en tradisjonell middelalderstil. Resten av hans glassmalerier i kirken har et abstrakt moderne formspråk.

Av Tilsynskomiteen fikk han tildelt et stipend i 1954 som ble brukt til grundige studier av glassmaleriets teknikk hos G.A. Larsen i Oslo. Dette var da allerede et velrenommert firma når det gjaldt å utføre glassmalerier på oppdrag fra kunstnere. På denne måten ble Kristiansen selv i stand til å stå for hele prosessen når han laget glassmalerier, fra kartong (skisse) til ferdig utført arbeid.

I 1957 fikk Kristiansen sitt første store oppdrag som glasskunstner. Han laget 10 glassvinduer på sideskipets nordvegg i Molde kirke på oppdrag fra arkitekten Finn Bryn. For sine arbeider i Molde kirke blir han i Dagbladet 17.10.57 fremstilt som en fornyer av norsk glassmaleri. Molde kirke representerer også en merkesten i norsk kunsthistorie, dette var det første nonfigurative verk i norsk monumentalt glassmaleri.

I glassmaleriene i Molde kirke brukte Kristiansen bare farget glass. Han brukte ingen form for kontur, toning eller etsing. For og få fram de forskjellige nyansene brukte han små kontrastpunkter, noe som beriket fargeopplevelsen og fikk blyet til “å forsvinne” slik at farvene fløt sammen, et optisk bedrag med andre ord. Denne måten å arbeide på skulle han senere utvikle videre og kalte dette for irradieringsprinsippet Han studerte nøye glassmalerier fra tidlig middelalder og prøvde å avsløre deres hemmeligheter. Etterhvert skulle det bli et kjennetegn for Kristiansen som glasskunstner at han ikke malte på glasset, men brukte rene flater med farget glass og benyttet seg kun av nyansene i glasset, samtidig som hans billedspråk var sterkt abstrahert og nærmet seg det nonfigurative.

Glassmaleriet kom til å oppta mer og mer av hans tid. Som glassmaler fikk han mange offentlige oppdrag og utsmykket bl.a. mange kirker med sin kunst. Hans siste større oppdrag var vinduene til Sofiemyr kirke i Oppegård (I 986-88), og den er vel verdt et besøk. Det er som glasskunstner han har fått mest offentlig oppmerksomhet og av mange ble han framstilt som en fornyer av norsk glassmaleri. I 1989 ble Kristiansen invitert med på en stor utstilling i Nimes og Chartres “Salon International duVitrail” i Frankrike sammen med 153 glasskunstnere fra hele verden. Dette viser at han også fikk internasjonal anerkjennelse som glassmaler.

Marit Hofstad
(fra utstillingskalogen)