Kunstner: Turid Mathiesen Kvålsvoll
Tittel: Boulevard le boule
Medium: Maleri
Dato: 09.05. – 23.06.2019

Trondhjems Kunstforening har gleden av å presentere Turid Mathiesen Kvålsvoll separatutstilling Boulevard le boule hvor hun presenterer nye malerier.

Utvidet åpningstider:
torsdag 12-19
Fredag-søndag 12-16

Kvålsvoll skriver om utstillingen:

BIENVENUE – WELCOME – VELKOMMEN

Boulevard le Boule

Av Elena Perez får jeg vite at på spansk sier vi bienvenida. 

På fransk heter det «une maison», «et hus».

Denne utstillingen er en hyllest til maleriet som kunstform og samtidig min gest til dette huset, denne flotte bygningen.

Vi står ovenfor scener som utspiller seg i og utenfor Trondhjems Kunstforening. Bygningene rundt, TKM og Nidarsdomen og Jugendbygget i Elgesetergt. Som ligger noen hundre meter lenger sør.

En hyllest til maleriet og spørsmål knyttet til maleri innebærer tilbakeblikk og i de nevnte omgivelsene er religion i kunsten uunngåelig.

Det fordres et tilbakeblikk og et blikk som er framtidsrettet, oppmerksomt og kjærlig som ikke utelukker feminismene i vår tid. 
Det utelukker ikke «dette andre», og i denne anledningen det å skulle stille spørsmål ved makt, og makt og religion.
Makt er ikke uforbeholdent maskulint, men selv om ordet patriarkat gir en følelse av grus på tunga, kan det være anvendelig. 

Grus, jord, graving, maskiner og heisekraner.
Vi ser en ende vending av byen og omegn og vi hører om en grønn strek. Vakre bygninger bedyres revet, flyttet eller bygges på nytt. 

Dig down, «dekonstruksjon» har derfor vært arbeidstittel og drivkraft på denne utstillingen. Kontrastene i de enkle ordene ned/opp har ført til maleri.

Ønsket om å heve eller løfte opp, «closer» eller «closer to you» oppstod som en logisk og naturlig reaksjon.

«Meanwhile the sky turned red” ordleken som oppstår underveis i prosessen kan bli titler, men først og fremst representerer den røde himmelen «dette andre». 
«Du må ikke sova» Arnulf Øverland.
Ordene i dette skapende er sekundære samtidig kan de fungere som pådrivere, kanskje oppstå i etterkant. 

Først og fremst handler det om å se. Og å ha tillit til det å se. Alt det abstrakte i oss har utspring i det konkrete vi ser.
I representasjonen ligger historie og også mange lag.
Hva vi står overfor, hvilke sammenstillinger. 

En første beveger, dette som fenger min oppmerksomhet, det kan være skikkelser i malerhistorien, men også skikkelser vi drar kjensel på fra vår tid og hverdag. 
Likegodt kan det være objekter og bygninger. Det kan være en rytterstatue.

Dette er i gangstartere for maleriene og all motivasjon er forbundet med dette. Trondhjems Kunstforening, dette huset er viktig i denne prosessen; «la maison». 

Det disse visuelle, konkrete første bevegerne utgjør i en sammenstilling, er konstruert virkelighet. Jugendbygget er flyttet ned til TKM og domkirka. 
Skikkelser vi kjenner fra kunsthistorien; en rytterstatue har fått midlertidig plass utenfor museumsbygningen.

En vase, «sacred vessel» fra Nasjonalmuseet er blitt flyttet midlertidig opp på peishylla inne på Kunstforeningen og utgjør et nytt interiør.
Telt slåes opp og flyttes rundt på. Først her, så der. De er lette å slå opp, og lette å ta ned, selv om det er uvisst hvem de huser.
Maleriet er fantastisk slik. Ja, jeg kan ta ned kula fra spiret i Nidarosdomen og korte inn avstanden Elgestergata og ned til disse vakre husene.

I utstillingen møter vi to El Greco portretter/adapsjoner. Å kjenne på en tilnærmet penselføring kjennes oppløftende. 
Ja, det kjennes som å komme nærmere som alibi for å skulle male.

• 

• 

• 

•