Hva: DRIFT av Torhild Aukan.
Hvor: Trondhjems Kunstforenings 1.etg.
Når: 20.01. – 06.06.2022. Åpning 20.januar kl.19.00.

Utstillingesperioden har blitt utvidet.

«Motsetninger interesserer meg, eller mer presist – det som er imellom dem. Prosessen og dynamikken mellom ytterpunkter. Lys og mørke. Fast og flytende. Micro og macro. Liv og død. Bølger og partikler.

I mars 2020 satt jeg i ei lita hytte på 79° nord. Det hadde vært kaldt og stille i flere uker, snø og -20° grader. Bare kongen av Arktis vandret bedagelig rundt i fjorden. Nyheten om koronanedstenginga nådde Ny-Ålesund samtidig med resten av landet, men forandringene var ikke særlig merkbare fra den ene dagen til den neste. Den levende stillheten og landskapet var helt uberørt av det som skjedde. Først etter ei ukes tid, på besøk innom Longyearbyen på vei til fastlandet, fikk jeg merke konsekvensene. Det var som å komme til en spøkelsesby, og jeg var den eneste gjesten på hotellet.

På Kunstforeningen viser Aukan billedseriene DRIFT og FORBINDELSER. Billedserien DRIFT er litografier med utgangspunkt i fotografier fra Barentshavet. Om disse bildene forteller Aukan:

«Fenomenet drift er bevegelse i flere betydninger. Det kan være dynamikk som i sitt vesen er naturstyrt, for eksempel isdrift. Det kan også være styrt bevegelse som har kommet ut av kontroll, som ved havari. Vi har også driftskrefter i oss selv som vi til alle tider har forsøkt å kontrollere. Havdrift kan også ha to motsatte betydninger; naturgitt og upåvirkelig bevegelse av verdenshavene, eller når menneskene drifter havressurser til egen fordel og vinning. Så når du fordyper deg i driftsfenomener, kommer du raskt inn i motsetninger på mange nivåer, også bevegelser som på avgjørende måter angår hele kloden. Og vårt, menneskenes, samspill med alt.»

Den andre serien, FORBINDELSER, er cyanotyper av trær på trefiner.

Trefinèren impregneres med en lysfølsom kjemisk blanding, som så eksponeres for UV-lys fra sola. Til slutt fremkalles platene i vann. Prosessen gjentas flere ganger, og kunstneren, som tildekker og avdekker bildet for sola underveis, er mye i bevegelse. Aukan begynte å eksperimentere med denne teknikken på midten av 1990-tallet, og ble umiddelbart grepet av denne enkle og fascinerende prosessen. Cyanotypi er en av de eldste lysgrafiske teknikkene og ble oppfunnet av astronomen sir John Herschel i 1842. Noen av de mest kjente cyanotypiene er laget av botanikeren Anna Atkins, som fremstilte kontaktkopier av plantene sine omtrent 1843, og er et utmerket verktøy for å lage botaniske bilder, men var også mye brukt for å lage arkitektoniske plantegninger. Teknikken blir som en forbindelse mellom natur og kunst, siden den er så grunnleggende enkel i sin utførelse. Sollyset som skinner gjennom og avtegner plantene i Aukans verk er like mye en konsekvens av naturlige prosesser som kunstnerisk inngripen. Forbindelsen mellom naturens tilsynelatende kaos og menneskestyrt teknikk, er som tematikken i Aukans utstilling, både motsetningsfylt og essensiell. Plantenes avhengighet av sollys for å vokse blir i cyanotypiene en del av et kunstverk, som bruker den samme naturkraften for å avtegne plantene mot en blå flate.

Aukan har sin bakgrunn fra fem år ved intermedieavdelinga på Kunstakademiet i Trondheim, med spesiell fordypning i grafikk og fotografi. Hun debuterte på Unge Kunstneres Samfunn i 1991, og har siden vært aktiv på utstillingsfronten her hjemme, i Europa og i Asia. Hun er innkjøpt av Norsk kulturråd og er representert i en rekke større samlinger nasjonalt og internasjonalt, og har gjort flere utsmykninger. Hun har hatt flere oppdrag som konsulent for Kunst i offentlig rom, og har arrangert kurs i lysgrafiske teknikker og litografi. Aukans interesse for menneske og natur gjorde at hun ved siden av studier og det kunstneriske arbeidet i mange år var veileder i friluftsliv ved Norge idrettshøgskole (Oslo), med ansvar for snøhuleturer i fjellet, og kanoturer i marka.

Utstillingens plakat: