Willibald Storn – Fotografi

Willibald Storn, f. 1936 i Micelbach ved Wien

Maler og grafiker. Bosatt i Oslo siden 1957.

Storn jobbet som industriarbeider og som sjømann før han begynte som hospitant på SHKS. Hans bilder er figurative, gjerne fargesterke, fabulerende og preget av ulike impulser. Til de viktigste hører folklig naivisme og surrealisme, og innflytelsen fra Picasso og Chagall nevnes ofte i forbindelse med hans uttrykksform. Særlig under de første årene som billedkunstner var hans produksjon preget av ønsket om å nå et stort publikum med motiver som hentet utgangspunkt i og tok stilling til den aktuelle, politiske virkelighet. En sosialistisk samfunnsoppfatning preger hans temaer og hele hans engasjement i kultur- og kunstorganisasjonslivet. Særlig i 1960- og 70-årene preges bildene av krasse, ofte ensidig politiske standpunkter og et utopisk fremtidshåp. Erotiske aspekter gjøres også gjeldene, ved siden av en mer diffus symbolikk og mystisisme. Storn har i det hele fremstått som en sentral og særpreget representant for norsk samfunnskritisk billedkunst. Storn identifiserer seg med arbeiderklassen, slik han også lærte den å kjenne under oppveksten i Wien. Storn fant i trivialkunsten og i bilder sprunget ut fra den folkelig-naive, figurative tradisjonen. De kulturelle kilder for Storns uttrykksform er derfor svært mangeartet og ofte ulik det som er vanlig for norske kunstnere.

Storn har hatt en rekke separatutstillinger og kollektivutstillinger over hele landet. I 1969 var Storn med på å starte GRAS-gruppa. Han er representert i landets fremste offentlige samlinger, bl.a. Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd.

Willibald Storn, f. 1936 i Micelbach ved Wien

Maler og grafiker. Bosatt i Oslo siden 1957.

Storn jobbet som industriarbeider og som sjømann før han begynte som hospitant på SHKS. Hans bilder er figurative, gjerne fargesterke, fabulerende og preget av ulike impulser. Til de viktigste hører folklig naivisme og surrealisme, og innflytelsen fra Picasso og Chagall nevnes ofte i forbindelse med hans uttrykksform. Særlig under de første årene som billedkunstner var hans produksjon preget av ønsket om å nå et stort publikum med motiver som hentet utgangspunkt i og tok stilling til den aktuelle, politiske virkelighet. En sosialistisk samfunnsoppfatning preger hans temaer og hele hans engasjement i kultur- og kunstorganisasjonslivet. Særlig i 1960- og 70-årene preges bildene av krasse, ofte ensidig politiske standpunkter og et utopisk fremtidshåp. Erotiske aspekter gjøres også gjeldene, ved siden av en mer diffus symbolikk og mystisisme. Storn har i det hele fremstått som en sentral og særpreget representant for norsk samfunnskritisk billedkunst. Storn identifiserer seg med arbeiderklassen, slik han også lærte den å kjenne under oppveksten i Wien. Storn fant i trivialkunsten og i bilder sprunget ut fra den folkelig-naive, figurative tradisjonen. De kulturelle kilder for Storns uttrykksform er derfor svært mangeartet og ofte ulik det som er vanlig for norske kunstnere.

Storn har hatt en rekke separatutstillinger og kollektivutstillinger over hele landet. I 1969 var Storn med på å starte GRAS-gruppa. Han er representert i landets fremste offentlige samlinger, bl.a. Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Riksgalleriet og Norsk Kulturråd.

Kilde: Adresseavisen 05.02.04

Storn, pyntet og avkledt

Med et skarpt blikk har Willibald Storn mønstret verden gjennom et langt kunstnerliv.

Tekst: Per Christiansen

I sin store fotoserie, som nå stilles ut i Trondhjems Kunstforening, snur Willibald Storn tingene på hodet og lar «verden» se på seg.

En kan vel si at fotoserien har rukket å bli en moderne klassiker i norsk kunsthistorie før den kommer til Trondheim, etter en vandring rundt om i Norge de tre siste årene. Tidligere har han blottstilt seg på samme måte for publikum i Galleri F 15 ved Moss, og i kunstforeningene i både Stavanger og Tromsø. På hvert sted har nok noen øyenbryn hevet seg over den halv- og helnakne kunstneren, men som han selv sier, – det skal mye til for å sjokkere i dag, og jeg tror slett ikke denne utstillingen gjør det.

Han sier det var nysgjerrighet som fikk ham til å gå i gang med det særdeles omhyggelig regisserte fotoprosjektet i 2000. Her satte han seg selv i scene, utkledt, til dels langt på vei avkledt, som klovn og pyntedukke, og hadde ikke annen hjelp enn en til å trykke på avløseren. Slik er dette Willibald Storns fotografier og kunstprosjekt.

– Skjønt, om det er kunst vet jeg ikke riktig. Jeg hadde en idé og merket snart at jeg likte å gå inn i disse rollene, sminke meg og ta på meg uvante klær. Jeg merket at det gjorde noe med meg, sier Storn, som legger til at han også har hatt glede av å vise frem en halvgammel kropp i en tid som i overveiende grad fokuserer på ungdom og ungdommelige kroppsidealer.                

SÅRBARHET: Barnets uttrykk bryter gjennom hos den skjeggete Willibald Storn med sjømannstatoveringen.

SÅRBARHET: Barnets uttrykk bryter gjennom hos den skjeggete Willibald Storn med sjømannstatoveringen.
Foto: Willibald Storn

– Jeg kunne nok ha gjennomført dette med en modell, men det ville likevel ikke blitt det samme. For meg var det en måte å oppdage meg selv. For folk som kommer og ser meg som kunstner på denne måten, vil vel dette være møte med galskap. Og det tror jeg kan gjøre godt. De fleste har vel litt av ekshibisjonisten i seg, samtidig som de pirres av å kikke gjennom et nøkkelhull, eller inn i et sjeleliv. For meg har dette vært banalt og deilig, men jeg håper jo at bildene skaper en dialog med publikum, at de ikke bare blir bilder som gjør noe med veggen, men med deg som betrakter, sier Storn, som i ulike former fortsatt arbeider på et beslektet tema, uten at han foreløpig har vist så mye frem.

Men i denne utstillingen viser han til gjengjeld det meste.

Kilde: Dagbladet 26. mars 2003

av Harald Flor

Storns rollespill

Willibald Storn beveger seg inn i lystens skjulte soner foran kamera.

BILLEDKUNST: JELØY (Dagbladet): Willibald Storn ble nylig 67 år, men det er ikke mye ved hans nyåpnete utstilling i Galleri F15 som tyder på at kunstneren har nådd pensjonsalderen. Her møter vi ham som både aktør og regissør på fotografier i storformat, der kostymering og kropp forteller om andre sider enn det medlevende engasjementet for den andre i Storns fabulerende maleri. Med et bredt repertoar av dameklær, makeup, parykker og kvinnelige brystproteser blotter han både transvestittismens lyster og maskerer et minespill man ellers forbinder med hans identitet.

Storn protesterte en gang på slutten av 60-tallet med et offentlig buksefall på Henie Onstad Kunstsenter mot kunstnerens rolle som borgerskapets narr. Da ble innvandreren fra Østerrike bøtelagt av politiet, mens VG ville sende ham tilbake til fødestedet.

Dette skjedde samtidig som noen av hans tidligere landsmenn, de såkalte Wiener-aksjonistene, utfordret et konservativt kunstmiljø gjennom forestillinger med sin provoserende kroppskunst. De ville ikke lenger gå «omveien via maleriet», men benyttet i stor grad fotografiet som dokumentasjon og frittstående medium.

Traumatisk

Det fins et par fotografier på Storns utstilling som minner om Wiener-aksjonismens billedmessige opprør mot et miljø preget av fortrengt fascisme og katolsk kultur, der han har kropp og ansikt innhyllet av bandasjer og bærer et kors rundt halsen. Men denne angstridde og traumatiske selvframstillingen hører med til unntakene. Likevel er det ingen tvil om at Storn må ha kjent de samme undertrykkende kreftene på kropp og sinn, ettersom han vokste opp i slagskyggen av nazistyre og presteskap i utkanten av Wien.                        TRANSVESTITT: Willibald Storn med parykk, makeup og brystprotese.

TRANSVESTITT: Willibald Storn med parykk, makeup og brystprotese.
Foto: Willibald Storn

Storn kan også minne om den kjente USA-kunstneren Cindy Sherman, når han spiller ut de ulike rollene i sitt iscenesatte fotografi. Likevel er det gjennomgående en helt annen distanse i Shermans forhold til modellene.

Når Storn tar på seg klovnenese eller selvlaget narrehatt og poserer med ei dokke og en teddybjørn, bryter bildet av det sårbare barnet gjennom hos den skjeggete mannen med tatoveringer på overarmene. Fortellingen om det infantile i den eldre går også over i det ømtålige, når den kvinnekledde mannen eksponerer sin urinering i et bilde med grotesk regi.

Terskel

Storn har utvilsomt våget seg over en skammens terskel med mange av disse bildene, og kanskje nølende åpnet opp til et høyst privat rom med skyldfølelser knyttet til erotiske fantasier. Lystens mangslungne anatomi er ikke noe nytt tema i billedkunsten, og Storns vei inn på det fotografiske feltet har også forutsetninger i tidligere faser fra kunstnerskapet.

Derfor bærer hans eksponering av avvi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s