Galleri 2. etage, 24.06-25.07.2010

Arbeidene på denne utstillingen er en videreføring av det jeg har arbeidet med de
siste 8-9 årene: en utforskning av de maleriske mulighetene som ligger i én og samme geometriske konstruksjon. Min hovedtema er – også som tidligere – synserfaringen, fordypelsen i det synlige. Dette temaet er gammelt og velkjent, det er et fundament
i maleriets tradisjon. Den engelske kunsthistorikeren John Ruskin skrev f.eks. følgende
i 1843: “The greatest thing a human soul ever does in this world is to see something ….
To see clearly is poetry, prophecy, and religion, all in one.”

Som tittelen på utstillingen antyder er det spesielt ett aspekt ved det synlige som er
i fokus her – fargen (khroma: gresk for farge). Tittelen har også en kobling til musikken
hvor ‘kromatisk’ betyr at man benytter alle halvtonetrinn, og hvor variasjonsformen er en
svært vanlig komposisjonsform. Disse maleriene er variasjoner over én og samme struktur
– og de inneholder ofte trinnvise fargeskalaer.

Farge er et underlig fenomen – både selvfølgelig og uutgrunnelig, påtrengende og unnvikende på en gang. Den sveitsiske kunstneren Paul Klee skrev at “Farge er det stedet
hvor hjernen og universet møtes”. Fargen oppstår gjennom et samspill mellom vår
synsbevissthet og den ytre verden og er på en måte både subjektiv og objektiv. Den
opphever i beste fall denne dualismen.

Noe av det mest interessante med farge (iallefall for en maler) er at språket er så maktesløst i forhold til den nyanserikdommen, energien og flertydigheten fenomenet representerer. Fargen er uutsigelig, og maleriet er en god måte å tenke på og kommunisere om farge på.

De siste årene har jeg utforsket ulike typer fargevirkninger, f.eks. lys/skygge, gradasjoner (trinnvise fargeskaler fra lyst til mørkt eller mellom ulike farger), transparensillusjoner og fargeblanding ved overlapping. Fargebruken har ofte bidratt til å skape sterke romvirkninger. Jeg har også prøvd å bruke svært mange farger i samme bilde,
i motsetning til tidligere da jeg oftest brukte få og rene primærfarger.

Alle formene i disse maleriene er gitt av den samme geometriske konstruksjonen i ulike konfigurasjoner, mens fargene for det meste kommer uten plan men mer ut ifra et behov for dynamikk, intensitet, utvidelse, overskridelse. Disse bildene er produkter av både en streng begrensning og en åpen, lyttende prosess.

Noe av drivkraften er ønsket om å lage noe aldri før sett, noe ikke kjent. Det finnes ennå hvite flekker på det abstrakte maleriets kart. Synssansen sløves av det kjente, av vanen. Det aldri før sette tvinger oss til å arbeide mer bevisst med synshandlingen. Maleriet kan hjelpe oss til å SE bedre slik at vi kan nærme oss William Blakes visjon: “If the doors of perception were cleansed everything would appear to man as it is, infinite.”

Per Formo
juni 2010

• 

• 

• 

• 

•