Setsuko Kurioka ble født i Kyoto. Der lærte hun å veve og farge kimonostoffer. Hennes interesse for veving førte henne først til Finland, deretter til Norge. Senere bestemte hun seg for å bli billedkunstner. Etter fullført utdanning ved Kunstakademiet i Trondheim, tok hun aktivt del i arbeidet med å opprette atelierer for kunstnere; Lademoen Kunstnerverksteder. Hun har nå arbeidet som billedkunstner siden 1992. I flere år har jeg hatt gleden av å følge med i utviklingen hennes mangslungne arbeider har gjennomgått, først som medstudent og siden som kollega.
I løpet av sitt studium av moderne kunst har Kurioka funnet åndsfrender i mange leire. Til hennes egen overraskelse har hun også indirekte støtt på sin japanske arv via kunstnere som Monet, Mondrian, Pollock og Stella. Andre inspirasjonskilder er Robert Motherwell, Kenneth Noland og Brice Marden. Særlig de amerikanske abstrakte malerne på femti og sekstitallet hadde hentet mye fra den østlige billedtradisjon og filosofi. Av samtidskunstnere er Jan Groth med sine uttrykksfulle streker en av dem Kurioka foler et visst slektskap med.
Er Kuriokas japanske kulturarv viktig for henne som kunstner? Ja, under en av våre seneste ateliersamtaler kom det frem at hennes bakgrunn blir stadig viktigere for henne. Hun finner råmateriale for sine bilder både i japansk arkitekturs avklarende enkelhet og i kalligrafi. Den som ser tusjtegningene hennes vil neppe bli overrasket over at hun er en trenet kalligraf.
I begynnelsen av sin karriere benyttet Kurioka gjerne teknikker som collage, tegning og monotypi. Et nasjonalt klenodium som lenge har fascinert henne, er Murasaki Shikibus “Illustrert dagbok”, laget for omlag tusen år siden. I tekst og bilder beskriver denne boken dagliglivet til samtidens adelige i Kyoto. Ved hjelp av gråtoner i kombinasjon med vinklede linjer, skaper kunstneren dybde i bildet, uten å gjøre bruk av den type sentralperspektiv som utviklet seg i Europa. Kurioka eksperimenterer ofte med tilsvarende måter å skape rom i bildene på. Arbeider av denne typen ble vist på Høstutstillingen i 1997 og på hennes første separatutstilling året etter.
I senere arbeider har Kurioka også dratt veksler på sine ferdigheter innen tradisjonell japansk blomsteroppsetning. På dette feltet finnes to hovedtradisjoner For det første er det tradisjonen knyttet til blomsteroppsatser i privathjem. En gylden regel her er å plassere blomsterstilkene slik at man kombinerer linjer i vinkler på 15, 45 og 75 grader. (Mange av Kuriokas arbeider avdekker en forkjærlighet for denne estetisk tilfredsstillende kombinasjonen.) Den ferdige oppsatsen plasseres mot en vegg, slik at den betraktes som et todimensjonalt bilde, snarere enn et objekt som skal betraktes fra en hvilken som helst kant. For det andre er det den tradisjonen som hører sammen med teseremoniene. Paradoksalt nok, er dette en tradisjon uten bestemte, ufravikelige regler. Her er det tvert imot fritt frem. I sitt arbeid lar Kurioka seg inspirere snart av den ene, snart av den andre.
Tidvis kombinerer Kurioka tegning med andre teknikker hun kjenner godt fra ungdommen av, nemlig drypping og marmorering. I Japan har ulike varianter av disse teknikkene utgjort en del av aristokratiske familiers tradisjoner i omkring tusen år. Ved å bruke uvanlige, noen ganger hemmelige ingredienser, kunne hver familie lage sitt eget karakteristiske papir Det enkelte arkets visuelle særtrekk fungerte som et utgangspunkt for et dikt som deretter ble skrevet på arket. Kurioka arbeider på en tilsvarende måte. Først, ved å velge det riktige øyeblikk å dyppe arket i væsken, styrer hun (men bare til en viss grad) hvordan arkets overflate blir seende ut. Deretter lager hun en tegning som er en respons på nettopp dette arkets utseende. Ifølge Kurioka er fascinasjonen av vann og flyktige øyeblikk nært knyttet til japansk mentalitet.
To begreper er sentrale i de arbeidene Kurioka presenterer på denne utstillingen: “Ma” og “Nijimi”. “Ma” betyr “det som er mellom”, slik som rommet mellom fysiske objekter, pausen mellom toner eller utsagn. “Nijimi” har sammenheng med gråtoner. I Japan snakker man for eksempel om “Nijimi” når blekk fra penselen møter papirets våte overflate og det mørke blekket trekkes ut i stadig lysere gråtoner. Da Kurioka laget arbeidene til “Osmose”, pleide hun ofte først å lage en blomsteroppsats i henhold til “Ma” reglene, med blant annet den nevnte kombinasjonen av hovedvinkler. Andre ganger tegnet hun med blekk på fuktig papir, slik at “nijimi”, fargetoner og tilfeldigheters spill ble en naturlig følge. Deretter laget hun en komposisjon av linjer og toner, for eksempel ved å tegne med blyant på tørt papir, hvor hun brukte den ene eller andre type arbeid som utgangspunkt.
Når det gjelder temaet for “Osmose; En reise gjennom fuktighet”, sier Kurioka at hun ser på Japan som en vætens og fuktighetens region, ikke bare i bokstavelig forstand. Den japanske kultur er en kultur som verdsetter det som er vagt, flytende og mangetydig. Hun ser denne holdningen som en motsats til den mer rasjonelle, konsise, tørre europeiske mentaliteten. På det personlige plan opplever hun en konflikt mellom dem. Som hun selv uttrykker det: “Kan hende er det enklere å betrakte verden med tørre øyne, men jeg kan ikke slite av min egen hud som har grodd i østens fuktige luft med sitt grålige lys og sine nyanserike fargetoner.
Ett av Kuriokas kunstneriske mål er å oppnå en balanse mellom ”Ma” og “Nijimi”, mellom det regelstyrte og den totale frihet, mellom orden og kaos. Utstillingens arbeider, som ofte er konstruert i overensstemmelse med nedarvede regler, men som likefullt gir rom for tilfeldigheten, synliggjør disse motstridende krefters dynamikk.
Birgit Kvamme Lunden Trondheim 2002
