Bruno Lundstrøm: Nye malerier, emanljer og tegniner

Utstillingsperiode: 26.11. – 22.12.2000

Ceci n´est pas une peinture.
Bruno Lundstrøms malerier framtrer i hvert fall ved første blikk som studier av ulike måter fargen danner rom og materialiteter på. Og som sådanne er de saklige, nærmest asketiske i tonen. De kan minne om de diktene av den nye saklighetens poeter som til forveksling liknet protokolloppsatser. Lundstrøms bilder holder regnskap over farge, rom, materialitet. De opphører nesten å være malerier. I 1929 malte den franske kunstneren René Magritte et bilde som fremstiller en pipe. Det bærer tittelen: ‘Ceci n’est pas une pipe’. Med en omskrivning av denne kunne Lundstrøms malerier nesten ha båret tittelen: ‘Ceci n´est pas un peinture’ – ‘Dette er ikke et maleri’.

Men ingen av maleriene hans er entydige. Der fargen er påført nærmest som murpuss, danner den plutselig et volum. Der fargen danner romlige volumer, brytes den plutselig opp av rifter i maleriets overflate. Da åpner den seg plutselig som en hud som er trukket over lerretet. Og rom- og materialfarge skifter noen ganger posisjon som i et fikserbilde. Farge, rom og materiale er flettet i hverandre på en slik måte at de danner karakteristiske figurer. Og disse figurene gjør det mulig å identifisere dem, ikke bare som enkeltverk, men også som del av Lundstrøms ouvre. Vi kjenner igjen det tvisynte, nesten humoristiske ved bildene hans. Vi ser de milde, nesten flyktige fargene og overgangene dem i mellom, trekk ved dem som er resultatet av en finstemt fornemmelse for fargens muligheter. Og vi kjenner ikke bare igjen elementer av det minimale, men også av det dekorative.

Slik danner maleriene karakteristiske figurer som nesten får en figurativ kvalitet. Med det utfordrer de imidlertid våre tilvante forestillinger om hvordan vi skal forstå den moderne billedkunsten, Med sin gjenstandsløse, «nonfigurative», egenart er Lundstrøms bilder opplagt moderne. Men de rommer samtidig figurer som er figurative i den utstrekning at de refererer til noe utenfor seg selv. Dette gir dem en representativ karakter. Slik gjenoppstår trekk ved kunsten som mye av den moderne kunsten forsøkte å legge bak seg, nettopp midt i det tilsynelatende ikkeavbildende, ikkemimetiske. Dermed synliggjør de ett av de grunnleggende dilemmaene innenfor den moderne kunsten.

Den senere tiden er dette dilemmaet blitt aktualisert i forbindelse med diskusjonen av begrepet om det såkalt «nymoderne» eller «andre (i motsetning til første) moderne» i billedkunst, arkitektur og design. I denne sammenhengen har man forsøkt å skille mellom to ulike deler av den moderne billedkunsten, en som primært arbeider med formen, og en som først og fremst retter seg mot innholdet. Den første avbilder tilsynelatende ikke noe utenfor seg selv, og er dermed gjenstandsløst, den andre ikke. Den første omfatter retninger som den abstrakte kunsten, De Stijl, og senere deler av den abstrakte ekspresjonismen. Lundstrøms malerier faller altså ved første blikk godt inn i denne tradisjonen, Den andre er bl.a. knyttet til dadaisme, surrealisme og Cobragruppen. Magritte, som har inspirert tittelen til dette essayet, hører hjemme her.

Lundstrøms bilder anfekter altså skillet mellom disse retningene. Og det er derfor jeg har valgt å bruke en parafrase over Magritte – som overflatisk betraktet skulle høre til en annen leir innenfor den moderne kunsten – som tittel på dette essayet. I og gjennom figurenes spill manifesterer det figurative i Lundstrøms bilder seg som en uutryddelig del av den moderne kunsten. Og dette er et trekk ved den som er blitt særlig tydelig i vår tid hvor moderne kunstverk ofte nettopp får en referensiell, og dermed representativ verdi.

Det får de nå fordi de ikke bare refererer til andre verk i den enkelte kunstnerens verk – noe som i seg selv var fremmed for den radikale moderne kunsten-, men især fordi de refererer til den moderne kunsten som sådan som et historisk avgrenset og identifiserbart fenomen. Slik får vi en fornemmelse av at både Lundstrøms malerier og andre deler av den moderne kunsten i samtiden har mer til felles med den tradisjonelle kunsten enn vi gjerne tenker oss. Kanskje er det nettopp derfor Lundstrøms bilder kunne ha båret tittelen ‘Ceci n´est pas une peinture’. Med det reiser de imidlertid spørsmålet om hva det moderne ved dem består i på en ny og utfordrende måte.

Eivind Kasa

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s