Kunstner: Erik Tidemanns
Titel: Giantskullboss
Dato: 23.02. – 25.03.2012
Om Giantskullboss
av Marius Meli
I Erik Tidemanns Giantskullboss trer vi inn i en verden som befolkes av fantasifostre som presser gallerirommets grenser i retning av skrekkabinettet. I restene etter det som ser ut
til å ha vært et voldelig oppgjør eller et ekstatisk rituale er den ugjenkjennelige kroppen skjendet og stilt til skue. Betrakteren har kanskje større forutsetning for å lese situasjonen
enn hva som umiddelbart synes tilfelle, all den tid vi har latt oss utsette for skrekk som
underholdning gjennom film og spillindustri, og det slår oss kanskje med undring at dette
scenarioet også vekker en fortrolighet.
I gaming- og filmindustrien er publikum passive, alle customized characters og all
interaktivitet til tross. Tidemann jobber på særegent vis med masseproduksjonens språk,
men bryter med sin DIY-stil med dette språkets logikk. Hva er det utstillingen forteller?
Dette er ikke bare et sted for fantasien og forbløffelsen, men det er også et sted hvor
det byr seg en anledning til å reflektere over formene fra en side av massekulturen som
mange gjerne holder på en armlengdes avstand, men som har sterk formativ kraft på
mange. Det er ikke bare teknologien per se som er utilgjengelig for oss, også formene
vi omgir oss med i kulturen er krevende å utrykke selv.
Forholdet mellom selvets stemme og approprierte brokker fra populærkulturen er også
tema i utstillingens sorthvittegninger. Tidemann har invitert Tor Egil Tørstad til å være
med på en tegnelek som går ut på at der den ene slutter å tegne begynner den andre,
uten at en aktørene har oversikt over det som allerede er festet til arket av den andre.
Slik veksler det frem og tilbake flere ganger per tegning, og helheten åpenbares først
når arket er fylt.
Mangelen på kommunikasjon mellom deltakerne gjøres til det produktive prinsipp. Ved
hjelp av denne teknikken som baserer seg på det tilfeldige og det assosiative, utforskes
gutteromsuniversets forestillinger slik de fortoner seg med monstrøse skikkelser, vold og
erotikk. På tegningene finner man brokker av tegn, sammenstilt på eklektisk vis – hakekors,
våpen, aliens, og kimæriske misfostre. Plutselig gjensyn med Jazzy Jeff og the Fresh
Prince!
Gutteromsestetikken er fylt med former som åttitallets visuelle kultur, tittelen Giantskullboss kan fremkalle minner om slottet Grayskull hvor Prince Adam of Eternia ble
He-Man, eller om fryktinngytende bosser som kom på slutten av plattformspillenes brett.
Som en kunstner fra en generasjon som tilbragte mye av barndommen foran fjernsynet er
undersøkelsen av dette språket ikke bare en utvidelse av galleriets reportoar, men kanskje
like mye en undersøkelse av egne forutsetninger, en undersøkels som kanskje også
innehar et element av anklage, som kan leses av et til tider desperat uttrykksbehov.
Med formene fra kulturindustrien som semantiske byggeklosser uttrykker subjektet seg
selv gjennom tegning. Siden formene er utilstrekkelige, tyr subjektet til overdrivelsen:
Monsteret får en ekstra arm, flere øyne, våpen. Artikulasjonen som finnes i de
gutteromsfantastiske overdrivelsene er ikke herre over seg selv. Likevel har uttrykket også
et overskudd hvor det ludiske overvinner de stivnede formene og tegningene etablerer
noe eget.
Skuer man tilbake er det nærliggende å sammenligne flere av tegningene med helvetesforestillingene fra den kristne billedtradisjonen. Her finnes den samme
ambivalensen i representasjonen av det onde: Det dreier seg ikke kun om avstandtagen,
men også identifikasjon. I forbindelse med representasjonene av djevelen dukker
ofte kvinnen opp som signum for begjær, et begjær som betrakteren gjerne tar del i.
I gutterommets forestillinger om det forbudte har koblingen mellom seksualtitet og det onde befestet seg, men i likhet med mange tidligere representasjoner av denne
alliansen, så er også det humoristiske og gjerne selvironiske til stede som et forsonende
trekk. Så også i Giantskullboss.
